50/50 er dødens posisjon

Stemmereglene

Det er veldig sjelden at advokater anbefaler at to stiftere av et aksjeselskap skal eie like mange aksjer hver. Grunnen til dette er stemmereglene. Utgangspunktet er at hver aksje har en stemme. Mange beslutninger i et selskap krever et flertall av stemmene for å kunne anses vedtatt. I selskaper hvor to aksjonærer har like mange aksjer vil man kunne oppleve at det ikke oppnås flertall for noe som helst. Den ene stemmer mot og den andre stemmer for. Slike situasjoner omtales gjerne som «dead-lock».

Dead-lock

To 50/50 aksjonærer vil dermed kunne medføre at viktige beslutninger for selskapet fremtid vil kunne bli blokkert. I visse konkrete situasjoner vil det selvsagt kunne vise seg at det var en fordel at det konkrete forslag til vedtak ikke fikk nødvendig flertall, men i de fleste tilfeller er slike situasjoner negativt for selskapet. Selskapet kan bli handlingslammet. Partene kan stå på steilt på sitt og intet skjer. Det er ikke uvanlig at begge parter er enige om at markedet krever at selskapet må gjøre noe, man kan ikke fortsette slik man har gjort. Begge parter fremmer og stemmer på sine respektive forslag og ingen oppnår flertall. Konsekvensen er at selskapet fortsetter som før – noe ingen av partene ønsker. Verdiene synker og begge partene taper på dead-lock situasjonen.

Ulike mekanismer

Ofte er det svært gode grunner som anføres for at begge stifterne skal eie like store andeler i selskapet. En slik like fordeling av eierskapet reflekterer at partene er jevnbyrdige. I mange selskaper er også en slik eierfordeling helt uproblematisk. Men dette gjelder kun så lenge partene er enige.

Dersom det ikke er noen vei utenom en 50/50 fordeling, er det flere mekanismer som kan benyttes for å regulere en eventuell fremtidig dead-lock-situasjon og dermed unngå at selskapet blir handlingslammet. Slike reguleringer tas enten inn i vedtektene eller inn i en aksjonæravtale.

Shoot-out-klausuler

Av slike dead-lock reguleringer i aksjonæravtaler er «shoot-out»-klausulene kanskje de mest effektive, men ofte de mest brutale. Disse kommer i ulike varianter og har ofte eksotiske navn som «Texas Shoot-out», Mexican Shoot-out» og «Dutch-auction».

En shoot-out klausul løser knuten på den måten at den ene aksjonæren selger sine aksjer til den andre. Da går eierskapet i selskapet fra to like store eiere til en eneeier og stemmereglene er dermed ikke lenger en utfordring. Slike klausuler er siste utvei og det er normalt å legge inn en rekke krav til obligatoriske forhandlingsmøter før man kan utløse en shoot-out situasjon.

For mange selskaper der begge aksjonærene også er aktive i den daglige driften, vil shoot-out der den ene aksjonæren forlater skuta kunne medføre dramatiske endringer for driften av selskapet. Man risikerer dermed å erstatte problemene som skapes av stemmereglene med helt andre og kanskje like store utfordringer. Man må derfor ofte kombinere shoot-out klausuler med andre reguleringer i aksjonæravtalen.

En variant av shoot-out er at den ene aksjonæren fastsetter en kontant pris pr. aksje og tilbyr både å selge sine aksjer for denne prisen og å kjøpe den andre aksjonærens aksjer for denne prisen. Ballen er da spilt over på motstanderens banehalvdel. Den aksjonær som mottar shoot-out meldingen må da enten kjøpe eller selge til denne fastsatte prisen. Det er normalt å sette en svarfrist for dead-lock. Dersom mottakeren av dead-lock tilbudet ikke svarer inne fristen anses han forpliktet til å selge og tilbyderen er forpliktet til å kjøpe.

En annen variant av shoot-out er at avgiveren av dead-lock meldingen holder prisen pr. aksje hemmelig. Prisen kan eksempelvis skrives på et ark, puttes i en konvolutt og legges midt på bordet mellom partene. Den andre aksjonæren må da – før han åpner konvolutten og får kjennskap til prisen – gi beskjed om han vil kjøpe den annens aksjer eller å selge sine aksjer.

Pris pr. aksje

Det er ikke uvanlig at man i aksjonæravtalen regulerer verdsettelsesmetoder eller pris pr. aksje ved utøvelse av dead-lock. Slike reguleringer har både fordeler og ulemper. Dersom man ikke har en slik forhåndsregulering av pris pr. aksje vil avgiver av dead-lock meldingen i prinsippet stå fritt. Han kan sette prisen latterlig lav eller latterlig høy og dermed søke å styre motpartens respons på dead-lock-meldingen. Dette har også sine fordeler og ulemper.

I praksis opplever vi at de fleste tenker seg om to ganger før de fastsetter en pris pr. aksje som de forplikter seg til både å kjøpe og selge på. Dette gjelder uansett om prisen er kjent for den andre aksjonæren eller om den er hemmelig og ligger på bordet i en lukket konvolutt.

Forfatter

Frode
Heggdal Larsen

partner | advokat