Biografi-bråk

«Hva da presang? Hun fikk jo Zlatan»

Hvert år kommer mellom 75–125 nye biografier. Norske lesere kjøper biografier om viktige mennesker som de har et forhold til. Fra politikere til idrettsfolk. Rockestjerner. Men også hverdagsslitere. Anna i Ødemarken fra 1972 er det klassiske eksempelet på hverdagssliteren som gikk til topps på bestselgerlistene. Boken ligger fremdeles på listen over mest solgte biografier i Norge. Et eksempel på en populær oversatt biografi er Jeg er Zlatan om fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic. Den er solgt i over 100.000 eksemplarer.

En persons livshistorie

En biografi forteller en persons livshistorie. Den kan være skrevet av personen selv (selvbiografi) eller av en forfatter, enten i samarbeid med den biograferte (autorisert) eller uten slikt samarbeid (uautorisert). I blant skrives biografien i strid med den biografertes egne ønsker. Innholdet kan være fra en ren oppregning av ytre begivenheter i en persons liv, til en bredere skildring, der liv og virke, karakterutvikling og årsakssammenheng blir beskrevet. Biografier inntar en naturlig plass i eldre og nyere historieskrivning.

Bestillingsverk

Autoriserte biografier vil ofte ha preg av å være bestillingsverk. Hvis det er et forlag som tar initiativ til utgivelsen, og den biograferte ikke skal skrive selv, oppstår et tre-parts forhold. Forlaget vil inngå én avtale med den biograferte og en annen avtale med forfatteren. I blant benyttes en såkalt ghostwriter. En ghostwriter er en ikke navngitt forfatter som skriver/gjenforteller i den biografertes navn.

Avtalen med den biograferte vil typisk inneholde bestemmelser om hva han eller hun skal bidra med. F. eks. skrive tekst selv, gi innsyn i korrespondanse, stille private bilder til disposisjon, bidra ved lansering og markedsføring av boken o.l. De mer ærekjære hovedpersonene ber om rett til å kommentere/korrigere innhold og i blant en rett til å bestemme om boken skal gis ut eller ikke. Forlagets avtale med forfatteren bør speile avtalevilkårene i avtalen mellom forlaget og den biograferte, spesielt hvis den biograferte har rett til å trekke seg fra bokutgivelsen. I henhold til normalkontrakten mellom forlag og forfatter vil jo forfatteren ha krav på erstatning hvis boken ikke blir gitt ut.

Klare avtaler

Det er viktig at avtalene med den biograferte og forfatteren regulerer virkningen av at den biograferte trekker seg fra prosjektet. Og her kan man gjerne være detaljert. Kan forlag og/eller forfatter gå videre med en nå uautorisert biografi? Kan materiale stilt til rådighet av den biograferte likevel benyttes? Fordelene er mange ved på forhånd å ha avklart slike spørsmål. På en annen side kan stor frihet for forlag og forfatter avskrekke den biograferte fra å bli med på prosjektet.

Jens’ livshistorie

Tidligere statsminister Jens Stoltenberg ga i 2016 ut selvbiografien Min historie. Utformingen av boken ble foretatt i samarbeid med forlaget, med Stoltenberg selv som forfatter. I ettertid ble det kjent at Stoltenberg fikk utbetalt en høyere royaltysats enn det som følger av normalkontrakten. Både forfatter og forlag ble kritisert for at Stoltenberg fikk hjelp til å forhandle av sin venn, forretningsmannen Knut Brundtland, og at Stoltenberg som kjendis fikk høyere royalty på bekostning av mindre kjente forfattere. Enkelte mente dette bidrar til å undergrave normalkontrakten. Juridisk gjorde neppe forlag og Stoltenberg noe galt. Etter normalkontraktene skal den inngås mellom medlemmer av Forleggerforeningen og forfatterforeningene. Jens Stoltenberg er ikke medlem av noen forfatterforening. Medlemsforlag vil rutinemessig anbefale normalkontrakten overfor forfattere som ikke er medlem av en forfatterforening, men det er ingen plikt å bruke normalkontrakten.

Mot hans vilje

Det er ikke alltid den biograferte ønsker boken utgitt. Et eksempel er Truls Gjefsens biografi om Arne Næss. Næss var tydelig før sin bortgang om at han ikke ønsket å bli skrevet om. Hans enke nektet forfatteren tilgang til brev, notater og bilder. Selv om utgivelsen ble kritisert, var det flere som trakk frem positive sider. Den uautoriserte biografien har en distanse til objektet, som enker og barn ikke har, og denne distansen kan gi grunnlag for en balansert og kritisk biografi. Blant historikere vil derfor uautoriserte biografier, til tross for mindre kildetilfang, vektlegges i like stor grad som autoriserte.

Sitat

Men hvordan skal man kunne få nok stoff til en biografi når den biograferte protesterer? Vel, for det første kan man med samtykke bruke tekst og annet materiale utarbeidet av andre om den biograferte. Det kan selvfølgelig også siteres fra offentlige brev og annet offentlig tekst utarbeidet av den biograferte. Det forutsettes at siteringen skjer i samsvar med god skikk og kun i den utstrekning formålet betinger. Sitatet må plasseres i en kontekst, og man må ikke gjengi mer enn nødvendig for å få frem poenget sitt. Utlegging av flere sider av en bok uten at verket diskuteres eller settes inn i en egen kontekst vil neppe dekkes av sitatretten. Forlag har retningslinjer for sitering. Og uansett om man har fått samtykke eller bruker sitatretten, åndsverkloven krever at kilden alltid skal angis “slik som god skikk tilsier”.

Hva så med bilder?

Man kan ikke benytte et opphavsrettslig vernet bilde eller en illustrasjon kun for å illustrere, uten å ha bedt om samtykke. Bruk av personbilde krever som hovedregel samtykke både fra fotograf og den som er avbildet. Vernet for den som er avbildet gjelder ut dødsåret og 15 år etter. Det er praktiske unntak for personbilder, blant annet avbildninger der personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet. Enda viktigere i denne sammenheng, en lovendring i 1995 presiserte at offentliggjort personbilde kan brukes i biografi uten samtykke fra den avbildede. Hensynet til biografiens rolle i samfunnet og bidragsyter til historisk dokumentasjon utløste denne lovendringen.

Privatlivets fred

En annen side av personvernet er vern mot krenkelse av privatlivets fred. Krenkelse av privatlivets fred kan være straffbart og/eller erstatningsbetingende. Kjernen i begrepet «privatlivet» er opplysninger om folks mer intime, private forhold. Men også opplysninger om hva folk foretar seg i sine videre sosiale relasjoner, som privatpersoner, er i utgangspunktet vernet mot offentliggjøring. Grensen mellom romanen og sakprosaen viskes langsomt ut. Selvbiografiske romaner skildrer med eller uten omsvøp virkelige personers liv. Det er fortsatt et vern mot ærekrenkelser og krenkelse av personvernet i lovverket. Hvor grensen trekkes for selvbiografiske romaner og andre fiksjonsverk blir opp til domstolene. Det sentrale er interesseavveiningen mellom forfatteren og de berørtes krav på vern. Skjønnlitterære forfattere har større kunstnerisk frihet enn oss andre, selv om friheten ikke kan være absolutt.

Det er eksempler i rettspraksis på at bøker, film og andre utgivelser er forsøkt stanset på grunnlag av påstander om ærekrenkelse eller krenkelse av privatliv. Som regel har ikke saksøker nådd frem, forhåndssensur av ytringer er i utgangspunktet forbudt etter Grunnloven. Derimot har søksmål i etterkant av utgivelser noen få ganger ført til at utgiver har måttet mortifisere utsagn (kjenne dem døde og maktesløse), gjerne i kombinasjon med en erstatningsutbetaling. Vi har skrevet om dette før: http://www.hegnar.no/Nyheter/Politikk/2016/01/Kan-man-juge-saa-mye-man-vil-i-romaner.

Hjorth er Hjorth?

Vigdis Hjorths roman Arv og miljø har klare selvbiografiske trekk, selv om personene er anonymisert. Hjorths familie var meget kritisk til utgivelsen. Spørsmålet om den krenket familiemedlemmers personvern ble imidlertid ikke prøvd for retten. En domstol ville trolig falle ned på at utgivelsen ikke er i strid med bestemmelsene om ærekrenkelser og personvern fordi lesere vil forholde seg til teksten som en roman, ikke en selvbiografi. Forlaget og forfatter har gitt uttrykk for at romanen ikke er tilsiktet som eller presentert som en dokumentarisk tekst. Slik sett kan man si at søster Helga Hjorths svar i roman form, Fri vilje, ligger nærmere det selvbiografiske i fremstillingsform, men heller ikke for denne utgivelsen er det grunn til å tro at spørsmålet vil bli prøvd av en domstol.

 

Denne artikkelen er også publisert på Hegnar.no.

Forfatter

Mathias
Lilleengen

partner | advokat